hits

HPV- vaksine

Da var frste dose med HPV- vaksinen tatt, det tok meg litt lengre tid enn jeg hadde hpet p, mistet litt troen p meg selv. For det er jo s lett og si "ja det m jeg f gjort og" "kjempe viktig og ta den" Men s sitter jeg meg ned igjen og tar ikke den tlf til legen og sier "Halloen skulle gjerne hatt ett stikk i armen jeg" Er ikke noe vi alle har s sykt lyst p en tirsdags formiddag. MEN det er veldig viktig! Dette vet jo de fleste selv, hvor viktig det er, men prv og ikke utsett det for mye, for dere som er fdt i 1991 og senere fr den gratis men frste dose m bli tatt i desember for at den skal vre gratis. Grunnen til det kan dere se p bilde under. 

Derfor m man begynne senest i desember (helst fr) s man rekker den siste i juni, for det er da gratis perioden gr ut! Sist jeg sjekket var den ikke s veldig billig om man m betale for den selv og hvem liker vell ikke ting som er gratis? :D 

Jeg har og satt opp time til min neste dose som jeg m vente 1mnd med. Jeg fikk ett snt luddig lite kort 

Var ikke s veldig vondt heller, jeg hater spryter, like de ikke vi er ikke venner i det hele tatt. Men jeg vil heller f ett stikk i armen og litt vondt i ett par dager i muskelen min eller en livstruende og stygg sykdom som "he who must not be named" (for harry potter fans) men det jeg skal frem til er livmorhalskreft. Man fr ett snn fint lite plaster pluss ett lite papir stykke for dekke over krigsret. S har man litt vondt i muskelen i ett par dager etterp ogs lever man videre! 

Inne p denne linken: https://www.fhi.no/sv/vaksine/hpv/ kan du finne oversikt over hvor du kan ta HPV-vaksinen i ditt fylke :) S lp og f gratis stikk i armen alle sammen, lykke til <3 

 

//Rebecka 

Kroppspress

Den evige lange kampen mot kroppspresset vi har her i verden er en tidls kamp mot oss selv og andre. Det er alltid noen som vil endre p det, og prver alt de kan for gjre det! Den kampen de tar er helt fantstisk! Men kampen mot kroppspresset starter i oss selv, det er fantastisk at vi har mennesker som kan snakke hyt om det og velger  gjre det, for jeg er en sterk troer av at jo hyere mann snakker om ting jo lettere blir det takle det. 

Ett par ting jeg har lyst og si, og dette er min mening og snn jeg ser p det. Det er at man har aldri rett p henge andre ut for hva de velger gjre med kroppen sin, for vet du hva? det er deres kropp. Velger noen legge p seg, s er det deres valg. Velger folk slanke seg s la de gjre det. Velger folk og endre p utseende sitt med operasjoner eller sminke eller hva det skulle vre s er det fortsatt deres valg og de har lov til gjre det. Ingen har rett til si at det ikke er rett eller galt for de. Angrer du p at du valgte og slanke deg? Oki, da fr du lre av det, og ta det videre med deg p veien. Velger du operere deg og du blir fornyd? Supert for deg. Angrer du? javell da lrer du fra det og tar det med deg videre p veien din. S lenge det er ditt valg oppi dette syke greiene vi kaller livet og med sosiale medier, bloggere og alt mulig s javell, er du blitt pvirket men allikavel velger gjre det, er det noe du m st for ta ansvar for. Mener folk det er feil, s er det opp til de. Til syvende sist er det ditt valg, og du mente det var rett for deg. Viser det seg at det ikke var det, s la det g, du gikk p en smell og da m du lre av det. Det er snn livet fungerer! Vi kan ikke alltid ta de riktige valgene og sveve p rosa skyer og alt vi gjr er riktig. Snn er ikke dette livet lagt opp. Man gjr feil, man gjr dumme ting, man lar seg pvirke. Men man lrer av snne ting og. Snn kommer det alltid til vre. Vil det vre folk som vil mene noe om deg og dine valg, selvflgelig vil det, det. Men s lenge du mener det var riktig for deg s har det ingenting si hva andre mener. Er det vanskelig takle, ja! Det er drit vanskelig, men igjen snn er livet. Det er dessverre ingenting vi fr gjort med det. Man kan hpe p en evolusjon som gjr at alle sttter alle og alle har det perfekt. Men om det skjer p denne planeten er lite sannsynlig. Men det er alltid lov og prve og sette prosessen i gang mot ett bedre samfunn, der alle kan fle seg komfortable og elske seg selv! For det er jo det vi vil, er det ikke?

Pvirknings kraft er en sinnssyk kraft som mange sitter p, man blir pvirket over alt, p reklame, bussen, igjennom familie og siden jeg fler jeg m ta det med bloggere. Det er gjerne en 15 r gammel jente eller gutt som ser/leser ting som kan fre til at de blir pvirket til kjpe den nyeste leppestiften eller ta en operasjon. Men nr det kommer til operasjoner s m man som regel vre 18r gammel, og har en 15ring og en 18ring de samme tankene? Svrt sjeldent s har de det, hvis jeg tenker p noen av tankene jeg hadde nr jeg var 15 r gammel i forhold til n i en alder av 23, s er det veldig stor forskjell og mye jeg har lrt p de rene, som forandrer tankegangen veldig. Vil det alltid vre en jente eller gutt som ikke klarer og legge fra seg den tanken om at de m forandre seg for bli bedre likt eller for se bedre ut? Ja, dessverre. Men dette ville nok skjedd uansett om bloggere hadde fantes eller ikke, i min mening. For hvis du virkelig vil ha informasjon om ting s er det alltid en mte og skaffe det p eller bli utsatt for det. Det gr til og med ett program p tv om plastiske operasjoner som har gtt rett vest men som s blir fikset til det bedre. S det er veldig umulig og unng pvirkning for det er ikke bare bloggere som har den kraften, det er s vanvittig mange andre og. 

Hvis man gjr noe dumt her i livet eller tar ett valg som viste seg i etter kant og ikke vre rett, skal man da bli dmt for det resten av livet? Ikke i mine yner, jeg er en person som tror p at mennesker kan endre seg. Jeg syntes det hadde hvert veldig dumt om vi mennesker gjorde en eller to feil her i livet og alt vi gjorde etter det skulle ikke blitt tatt serist eller at vi ikke kan vre gode forbilder for barna vres, familiemedlemmer eller andre. Det blir ikke riktig i mine yne. For sette det veldig p spissen, hvis det er ett menneske som velger i sine unge dager og bruker narkotika, kommer seg heldigvis ut av dette fr kontakt med familien sin igjen og sine barn. Kan denne personen da ikke vre ett godt forbilde fordi h*n gjorde ett dumt valg nr h*n var ung? Er hele livet deres da ugyldig og meningene deres? og hva om du hadde folk som hakket p fortiden din og feilen du gjorde i ny og ne, knekker du til slutt? selvflgelig, det er menneskelig det. Man kan tle s og s mye men til slutt sier det stopp og du har ftt nok. Du er ikke ett spesielt type menneske bare fordi du er i "rampelyset" du fr ikke automatisk superkrefter og kan tle alt som kommer din vei. 

 

//Rebecka 

Mobbing

S det har hvert litt stille fra meg, men det er fordi at jeg var fast bestemt p at dette innlegge skulle vre det neste jeg la ut. Men det har tatt s mye av meg og skrive det, tror jeg har brukt 3 uker p skrive det ferdig. Men n har jeg gjort det og her kommer det.  

Jeg har lyst til fortelle dere en historie som begynte da jeg var veldig ung. Det begynte allerede p barneskolen, hvilke klasse jeg gikk i husker jeg ikke s godt. Men det hele begynte med peking og latter, som igjen frte til utestenging og mange r med skjule seg og ikke f vre den man egentlig er. 

Jeg har alltid hvert en slank jente, mine foreldre var slank p min alder og er det enda. Jeg har aldri hatt noe problemer med mat eller hatt ett spesielt forhold til det. Jeg har alltid hvert den som har spist like mye som andre eller mer men ikke lagt p meg, jeg hadde veldig hy forbrenning nr jeg var mindre men denne har stabilisert seg n nr jeg har blitt eldre. 

Jeg husker at hver gang jeg stod opp, kledde p meg, stelte meg og gjorde meg klar for skolen s kunne jeg ikke fatte hva det var de snakket om? hvorfor peker de, hvorfor ler de? Ja jeg er slank, men hvorfor er det s gale da. Hvorfor kan ikke de bare skjnne at jeg liker meg selv som jeg er? Jeg s ikke det som alle andre s, jeg s ikke en jente som "slet" eller en syl tynn jente. Jeg s en jente som hadde det helt fint, trente, var ute med venner, spilte fotball og spiste akkurat det hun ville. Mens alle rundt meg var bekymret for om jeg kom til besvime, skade meg selv eller at jeg ikke spiste, s hadde jeg det veldig bra med meg selv i min egen kropp. Men dette endret seg. Jo mer de pekte, kalte meg ting, antok ting og stengte meg ute begynte jeg og se p meg selv p en helt annen mte. Alt ble feil, alt jeg s i det speilet var ikke det samme lengre. Hvorfor liker jeg ikke meg selv lengre? hvorfor er jeg ikke komfortabel med g i skjrt lengre eller shorts? Hvorfor klarer jeg det ikke? Jo fordi jeg er en alt for tynn jente, jeg m legge p meg fr jeg kan g i snne ting. Jeg kan ikke vise beina mine eller armene mine. Dette var tanker som dukket mer og mer opp, jeg hadde aldri tenkt snn om meg selv fr. Uansett hva jeg sa gjorde s var det feil og jeg tok det utover meg selv, personligheten min ble sperret inne, jeg klarte ikke vre meg selv fult ut, for hva om jeg gjorde noe feil, hva om beina mine faktisk knakk hvis jeg hoppet ned fra ett for hyt sted? Idiotisk? selvflgelig, men jeg ble pvirket. Jeg stengte meg selv inne. 

Disse tankene mine fulgte meg hele veien til videregende. Jeg hadde fortsatt ikke noe problem med mat, men jeg la ikke s mye p meg heller, og det begynte og bli frustrerende for jeg ble jo plutselig en meter hyere bare p en sommer, s hvorfor endrer ikke kroppen min seg i bredden? hvorfor kan jeg ikke bare legge p meg som alle andre? Jeg fikk beskjed av lege og helsesster at forbrenningen min ville endre seg i lpet av puberteten og jeg ville til slutt legge p meg. Men det skjedde ikke, ikke snn som jeg hadde sett for meg.  Jeg s ikke det jeg ville i speilet, hvor er rompen, lrene og armene mine? hvorfor blir jeg ikke strre? 

S kom kommentarene om at jeg skulle jo bare vre glad for at jeg ikke la p meg, "herregud kan du spise akkurat det du vil, uten og legge p deg? Du er jo drit heldig!" Da tenkte jeg bare kdder du med meg n? Selvflgelig satt jeg der og sa "hehe, ja jeg er kjempe heldig" Men det var jo ikke snn jeg flte det. Jeg flte jo at jeg feilet, det at jeg ikke klarte og legge p meg, selv med en stabil forbrenning gjorde jo ikke ting bedre. Jeg klarte ikke akseptere meg selv for snn som jeg s ut. Jeg og begynte  se den jenten som slet og den syl tynne jenten som kom til knekke ved ett vindkast som alle andre og hadde sett. Men det var jo egentlig ikke henne jeg var, hvor ble det av Rebecka? Hun som stod opp, og s seg selv i speilet og elsket det hun s? Hun som ikke brydde seg om hva andre sa? Hun som visste at ingenting var gale og at alt var helt fint. Var jeg for tynn i en periode av livet mitt? mest sannsynlig? men spiste jeg, trente jeg? Ja det gjorde jeg. Gjr jeg det enda? Stemmer, er jeg enda slank? stemmer! Er det noe i veien, ikke i det hele tatt! 

P videregende begynte og ting  snu nr jeg mtte en person som gradvis begynte og bety veldig mye for meg. Denne personen hjalp meg s utrolig mye, og jeg er uendelig takknemlig for at denne personen viste meg hvem jeg egentlig var. H*n var i litt samme situasjon som meg og det hjalp, denne personen forsvarte meg hvis noen kom med kommentarer og hjalp meg til elske meg selv mer og mer. Det akseptere meg selv og snn som jeg s ut var vanskelig, men h*n gjorde det lett. Denne personen var en brikke i min reise til  elske meg selv igjen, denne personen er ikke i livet mitt lengre, men det denne personen gjorde for meg kommer jeg aldri til glemme og jeg er veldig takknemlig for alt h*n gjorde for meg. 

Jeg var enda ikke helt komfortabel jeg kjente enda p den frykten ved ta p meg shorts, skjrt eller kjoler. Men s mtte jeg han som jeg i dag er s heldig og kan kalle min kjreste! Han fortjener en veldig stor takk, jeg kan virkelig ikke beskrive hvor mye han har gjort for meg og hvor mye han har mtte tlt av usikkerhet til angst og til bare generelle humrsvingninger jeg som jente kan ha fra tid til annen. Er det en person her i verden som har lrt meg og elske meg selv for den jeg er, s er det virkelig han. Hvordan han har ftt det til er jeg litt usikker p, men jeg husker han fortalte meg en gang at siden han elsket meg s hyt og elsker hvordan jeg ser ut, s hadde han nok til at han kunne gjre det for begge til jeg var klar til gjre det selv. <3 Jeg elsker deg min kjre og alt du har gjort for meg og er for meg! <3 

Grunnen til at jeg begynte og se p meg selv annerledes var pga alle kommentarene, pekingen, utestengingen og alt annet som kom med det, dette skjedde hele tiden, ikke bare p skolen men selv ute blant folk. Til og med godt voksene mennesker som ikke kjente meg fikk jeg blikk av. Er det greit? Nei det er det ikke. Gikk det utover meg, selvflgelig gjorde det, det til slutt. Kom jeg meg ut av det? ja det gjorde jeg, men kjenner jeg enda p det? dessverre s ja. Jeg kjenner enda p usikkerheten over beina mine, eller armene mine. Men kler jeg meg som jeg vil? SELVFLGELIG!  Hvorfor skal jeg ikke? hvorfor skal ikke noen her i denne verden f lov til gjre akkurat det de vil? Kle seg som de vil? Husk: Det er aldri greit og tro, mene eller anta noe om andre. Det som kan vre vanskelig  skjnne er at ting man sier og mener kan ha en skade i det lengre lp. S vr snille med hverandre, uansett! Ingenting er bedre og ser bedre ut en mennesker som sttter og hjelper andre! 

Jeg hper av hele mitt hjerte at mobbing er noe som dr, at det er noe som bare forsvinner ut i lse luften, for det er en fl ting. Tenkt fr du sier eller gjr noe mot ett annet menneske. Selvom de ikke har samme syn som deg, mener det samme, ser annerledes ut eller hva enn det skulle vre. Tenk deg om! 

 

//Rebecka 

 

 

 

 

 

 

 

Nr kroppen har ftt nok

Er det en ting jeg syntes er litt greit med angst er at jeg merker veldig fort hvis kroppen og hode har ftt nok. Jeg fr enten en flelse av det ved at jeg er utrolig sliten uten grunn eller skjelver p innsiden, eller s gr det s langt at jeg fr ett angstanfall og det er en klar melding om at n m jeg roe ned. Jeg merker at kroppen er litt redusert med tanke p dette med stemmen men det er ikke snn at jeg fler meg syk lengre heldigvis. Mer at jeg er lei, vanvittig lei og oppgitt og egentlig litt bekymret for hva det kan vre. Fikk ett ganske kraftig angstanfall her ene natten, og det var egentlig ganske standar snn som jeg har pleid og f men jeg hadde ikke krefter til st i det og det gikk nesten hele veien til full panikk. Da merket jeg at n m jeg roe ned. Nr jeg ikke klarte og st i mot noe jeg er s vandt til og kjenne da er det ett ganske klart signal. Men fler meg selvflgelig litt heldig som kan f signaler nr jeg m roe ned, s jeg slipper og mte veggen og bare dette helt sammen, snn som frste gangen. Det var helt forferdelig rett og slett. 

Det er viktig og lytte til kroppen og hva den forteller deg. Enten det er ved smerte, slapphet eller andre ting. Med meg s fikk jeg nye smerter nesten hver dag p nye steder i tillegg til hodepine hver dag. Men jeg tenkte n ikke noe mer over det og fortsatte fremover. Til slutt var veggen der og det var for sent for meg stoppe. Unner ingen den flelsen. Hper alle klarer og lytte til kroppen sin og ta den serist, for det er den som forteller deg nr du m stoppe opp litt og bare puste. 

 

//Rebecka

Legevakten

S da endte jeg opp med g p legevakten i dag for fastlegen min var ikke tilgjengelig og jeg er serist enda mer forvirret n enn det jeg var fr jeg gikk der.. Legen som var der mente at jeg hadde influensa/ influensa symptomer. Grunnet feber og nedsatt allmentilstand, jeg skjnner ikke helt hvordan det er mulig men det er n meg. Jeg er sikker p at det m vre noe form for infeksjon eller virus p stemmebnd eller i halsen ett sted. For jeg har hvert helt fin i ett par uker gtt p trening og p jobb, men n er jeg helt utslitt og alt er ett ork og feber og slapphet. Legen der nede mente jeg bare skulle ta det med ro ikke overanstrenge meg og ikke bruke stemmen for mye.

 S n tror jeg heller at jeg bare m ta tiden til hjelp, tie still, eller ikke prate s mye og ta det med ro. Fr bare vente p den legetimen min som jeg har hos re-nese-hals legen. Fr satse p det beste. Kanskje det gr over av seg selv, det hadde hvert veldig deilig! 

Tusen takk til alle dere som har sendt meg melding om tips og triks! Setter s pris p det <3 

The waiting game.. 

//Rebecka 

S og si uten stemme.

N har jeg hvert "uten" stemme i 4-5 uker. Det hele startet med en halsbetennelse/ luftveis infeksjon, og nr det gikk over s kom ikke stemmen tilbake, den bare skulle vre hakkete. Det begynte med vre vondt til og bli ubehagelig. N er det s utrolig vanskelig og f stemmen igjennom at jeg blir jo helt utslitt av prate. Har ftt henvisning til re-nese-hals og ftt time men det er jo ikke fr i slutten av neste mned.  

S i desperasjonens tider spr jeg om hjelp, noen der ute som har noen gode forslag til hva jeg kan gjre? noen kjerring rd? Jeg er litt redd for at det er en infeksjon eller en betennelse for jeg har og hatt feber i ett par dager. Gr opp og ned i temperatur. S er det noen hobby leger der ute eller noen med noen kjerringrd som jeg kan prve og teste ut ? Fler jeg har prvd det meste men begynner og bli passe lei! haha! 

Jeg trenger deres hjelp! Eller noen som kan anbefale en re-nese-hals lege som ikke har lang ventetid, haha! 

 

//Rebecka 

GRATULERER MED KVINNEDAGEN

Fr dagen er over s vil jeg veldig gjerne si. Gratulerer s mye med dagen til alle dere fantastiske kvinner der ute! Hper alle har hatt en super dag. Hper alle vet hva denne dagen handler om og hvorfor vi feirer den. Det er en viktig dag for oss kvinner og vi m ikke glemme at selvom vi har en egen dag m vi kjempe hver dag, og kicke ass hver dag for det vi mener og det vi str for! Kvinner som sttter hverandre og lfter hverandre opp kan gjre hva som helst her i verden. S vkn opp hverdag og si til deg selv i speilet "Jeg er bra nok, akkurat som jeg er". Kunne sikkert skrevet en hel bok om akkurat dette men tror jeg legger det litt p is n ogs vil jeg bare en gang til gratulere alle kvinner der ute med dagen! <3 

     

//Rebecka 

Veien videre

S n har jeg snakket mye om angst og hvordan det har hvert for meg og hva jeg har gtt igjennom. Men jeg har litt lyst og bevege meg litt vekk i fra det og skrive om litt hverdagslige ting og. Jeg vil fortsatt skrive om angsten og framgangen min eller tilbakefallene mine. Men det kan bli litt mye med bare angst hele tiden. Jeg er nett som min far og liker og ta p meg mange prosjekter. Som strikking, matlaging, maling, tegning og mye mer. Har lyst og dele litt andre ting og om meg selv. N har dere jo ftt vite litt mer ting om meg for utenom angsten s tenkte og bygge videre p det :D Gi meg gjerne en tilbkae melding p hva dere tenker om det :-) Har ftt mange fine tilbake meldinger av dere som jeg kjenner og ikke kjenner. Setter veldig stor pris p det. 

//Rebecka

Bli litt bedre kjent med meg

S jeg har snakket mye om angsten og mye om hva det er og hvordan den har pvirket meg opp igjennom rene og den dag i dag. Men det er jo selvflgelig mer til meg enn bare angsten min. S jeg tenkte og fortelle litt fakta ting om meg selv :) 

* Mitt fulle navn er Rebecka Berentzen Giljarhus (pleier bare bruke Giljarhus) 

* Jeg er vokst opp p Sandsli (men bor n i Fyllingsdalen) 

* Jeg har en lillebror som heter Christian som fyller 16 i r :-O 

* Jeg er fdt den 14.01.1995 S jeg er Steinbukk og 23r gammel

* Jeg er veldig glad i sminke og klr 

* Jeg har OCD som bare det, haha! MEN kan og vre rotete av meg 

* Jeg ELSKER dyr! 

* Nr jeg skal legge meg s m jeg ha sokker p for jeg pleier og kose beina mine sammen ogs faller til slutt sokkene av, s jeg koserbein, haha! (noen andre som gjr det?) 

* Jeg er ca 173cm hy ca

* Jeg teller fortsatt p fingrene mine, snn er det bare. Kommer sikkert til gjre det til jeg er 80 

* Jeg bryr meg ofte mer om andre enn jeg bryr meg om meg selv (m lre meg og finne en balanse) 

* Jeg tar ofte andre sine problemer p meg som om det skulle hvert mine egne 

* Jeg er ALT for grei! Men hvis noen gjr noe jeg syntes er urettferdig da er jeg ikke s grei 

* Jeg er en veldig tilgivende person 

* Jeg er veldig glad i sjokolada, og snop, egentlig alt snop! haha! 

* Jeg er en sikkelig familie person, elsker at jeg har en s stor familie 

* Jeg liker og tro at jeg har en lang lunte men sannheten er vell egentlig at den er litt kort 

* Jeg kan vre veldig flink til og overreagere og over tenke situasjoner 

* Jeg jobber i Canal Digital/ Sykes og med Forever living (har egen nettbutikk) Link: myaloevera.no/rebeckagiljarhus/

Dette var vell det jeg kom p n. Ble ett par ting. Hper dere vil flge meg videre og bli enda bedre kjent med meg :-D 

Processed with VSCO with f2 preset

//Rebecka

Jobb

Jeg har fortalt tidligere at jeg var lrling nr jeg fikk angst, jeg fikk jo ikke fortsette som lrling grunnet angsten og det var noe som skremte meg, for jeg tenkte kom jeg noen gang til kunne jobbe som normalt igjen?  Jeg tenkte p ulike jobber jeg kunne ha og ikke ha pga angsten og begynte og tenke at det var s og si umulig for meg til g fullt tilbake i jobb. Nr jeg gikk igjennom behandling s jobbet jeg jo samtidig men jeg jobbet ikke fulltid. Det var selvflgelig veldig slitsomt og det tynget. 

Jeg tenkte lenge p om jeg skulle ske ny jobb, der jeg jobbet fikk jeg ikke 100% stilling, jeg kunne bare vre ringevikar der noe som ikke fungerte i lengden dessverre. Jeg var ndt til komme meg i jobb igjen, men hvor i alle dager skulle jeg ske? Jeg hadde aldri skt p en jobb fr siden jeg bare har hvert lrling og gtt igjennom ett opplringskontor. S det lage CV og skrive en sknad var nesten helt nytt for meg, sist jeg gjorde det var vell p ungdomsskolen eller senest videregende. Men jeg fikk god hjelp av en venninne. I tillegg s hjalp NAV og, selvom jeg egentlig ikke ville det. Jeg har alltid hvert en person som skal klare alt selv og helst ikke ha hjelp og nr jeg frst skulle ske en "ordentlig" jobb s vill jeg egentlig gjre det selv. Jeg ville ikke at angsten min skulle vre ett tema eller bli sett p som en svakhet for det er den ikke. 

Men jeg skte jobb, NAV hjalp til og jeg fikk meg en 100% stilling. Jeg ble utrolig glad og flte at jeg hadde endelig gjort noe riktig. Skal innrmme at litt av mestrings flelsen ble litt borte grunnet NAV, men jeg tenkte at det fr heller bare vre. Dette var min nye begynnelse. Jeg har jobbet i den jobben n siden April 2017, da begynte jeg opplringen min. Jeg trives veldig godt mye pga folkene som jobber der. Det teamet som jeg er p, der er det mange herlige mennesker som jeg har ftt veldig god kontakt med. I tillegg til mange andre p kontoret. 

Jeg vil absolutt si at det begynne og jobbe igjen har hjulpet meg mye! Det komme inn i rutine, ha noe g til, vre sosial og bare fle at man gjr noe med dagen sin i stede for bare sitte inne er helt fantastisk. Jeg var veldig mye inne og turde ikke utfordre angsten ved g ut, g p jobb, vre med venner og slike ting. Men jeg skulle begynt tidligere for det har ikke hvert annet enn bra for meg. Man har selvflgelig drlige dager der man fler at man ikke klarer det, men det viktigste gjre p snne dager er klare det. Bare ta det steget og f orden p ting, for jo lengre man venter jo verre blir det. Til slutt fler man at man har kastet vekk mye tid og energi p noe som ikke var verdt det en gang og da kan man g nedover enn skummel vei. 

 

                                                      

 

//Rebecka

Det ikke bli tatt serist.

Er det noe jeg har kjent mye p og fortsatt kjenner p s er det dette bli tatt serist. Du vet nr du sier noe til en person og du kan se p hele de at de blir skeptisk og begynner og lure. Det blikket har jeg ftt mange ganger. Som jeg har fortalt fr s var jeg mye frem og tilbake p legevakten og til legen. Jeg flte jeg mtte sjekke alle de sm og store tingene. Mange ting jeg har levd med i mange r og mange ting jeg har kjent p fr men ikke gitt s mye tanke fr jeg fikk angst. 

Nr du virkelig fler at noe er i veien med deg og du fler at du m forklare hvert minste lille detalje fordi du ikke vet hva som kan vre nyttig informasjon og ikke, s kan det bli litt mye. Men du fler ikke at du har ett valg fordi du m finne ut av hva det er som skjer med deg. Mens du er helt seris og kanskje stresset s ser du over p legen som sitter der og tenker litt snn "har det klikket for denne jenten eller hva er dette for noe?" Men du er desperat. S til slutt sitter du der med munndiare og klarer ikke holde munn. Jeg husker at etter jeg fikk angst diagnosen og ikke hadde s veldig god kontroll p angsten s var jeg veldig mye oppe hos fastlegen min for veldig mange forskjellige ting. Jeg husker at til slutt s fler man at de ser p deg som jenten som ropte ulv litt for mange ganger. Du begynner til og med og fle deg snn og, for selvom jeg har angst s betyr jo ikke det at det ikke er noe annet og som kan vre i veien med meg? S hvor skal man dra skille? Skal man sjekke hver minste lille ting fordi tankene sier at man burde det? eller skal man la noen ting ligge og heller g sin gang? Jeg har lrt at kroppen har mye sty og det er mange ting som skjer helt uten ml og mening. Jeg har funnet ut at hvis det er noe som gjr at jeg ikke klarer og slappe helt av med s kan jeg heller mase ett par ekstra ganger for at det skal bli sjekket sikkelig. 

Fler fortsatt p det at hvis jeg sier jeg fler meg drlig eller fler det er noe galt s fr jeg de blikkene. Eller at noen har sykt lyst og sprre "kan det vre at du bare tenker p noe?" Forstr jo det selvflgelig litt men hadde hvert greit og komme over den kneiken etter at jeg har blitt mye bedre. Fr bare ta tiden til hjelp. Jeg vet at det ikke er noe vondt i det, jeg vet at de ikke sier det for vre slem. Men av og til hadde det hvert greit og bli sett p som en ''normal'' person i alle situasjoner som jobb og privatliv. 

Er det og noe jeg har lrt s er det, der at man m passe p mye selv, selvom legen sier en ting men du fler en annen s sjekk det en gang til. Det er du som kjenner deg selv best og vet hvordan ting kjennes ut. 

 

 

//Rebecka 

valentine's day 2018

Dagen begynte frst p jobb, jeg fikk g litt tidligere og det var veldig deilig. S kom min kjre og hentet meg, frst var vi og gjorde noen rend ogs reiste vi til byn og gikk p egon og spiste god mat og koste oss. Litt lenge siden vi bare har hvert meg og han ute og spist og kost oss s det var veldig deilig. 

Etterp s reiste vi til en venninne og satt der og slappet av og koste oss. Jeg var utrolig sliten, sikker pga jobb og mye annet som spilte inn. S jeg hadde en litt snn ekkel flelse i kroppen. Jeg fortalte det til Carsten ogs satt vi bare og snakket om det ogs satt jeg og s p pulsen min og den gikk fra 80 til 90 ogs plutselig var jeg oppi 150 i puls, og fikk ett angstanfall. Ble svett i hendene og kjente bryste ble hardt, men det gikk veldig fint, jeg ble ikke noe snn srlig redd fordi jeg hadde p en mte lagd det angstanfallet p meg selv. Carsten satt med meg og vi bare pratet og jeg fikk en god klem og plutselig s var pulsen gtt betydelig ned igjen. S alt i alt vil jeg kalle det en god Valentines day. Endte ikke opp p legevakten eller Haukeland s det er ett win. 

Litt bilder fra dagen. 

Min kjre <3 

Viktig med dessert :D gratinert pannekake med saltet karamell saus og is med blbr. Sykt god. 

Jeg fikk tatt bilde nr jeg hadde angstanfall og s her kan dere se pulsen jeg fikk og ca hvor lang tid det tok fr den gikk ned igjen. 

ca 7 minutter etter s var pulsen gtt ned igjen til s og si hvilepuls. Man merker egentlig ikke s mye at pulsen er s hy, det er selvflgelig litt ubehagelig siden man bare sitter i ro og ikke gjr p noen ting. 

Men det og avslutte dagen p denne mten topper alt! 

 

//Rebecka 

Valentine's day 2017

S for nyaktig ett r siden s hadde jeg sittet mange timer foran speilte og stelt meg, sminket meg og gjort meg klar til en kjempe fin kveld med min kjre, lite viste jeg at det ikke var helt snn dagen skulle g. Ca en uker fr valentine's day s hadde jeg hatt smerter i bryste som jeg ikke skjnte hvor kom i fra. Jeg tenkte ikke s mye p det, FAKTISK. Ikke helt likt meg, men jeg tenkte det kanskje var bh'en jeg hadde brukt som gjorde det. 

Den 14.02.2017 ble det kjempe mye verre og jeg tenkte okei disse smertene her klarer jeg ikke. Min kjre kjrte meg ned p legevakten snn at vi kanskje kunne f svar p hva disse smertene var. Selvom de var midt i bryste s tenkte jeg ikke noe srlig over det og det trigget ikke angsten min heller. Vi kom inn og noe som sikkert er standar prosedyre nr noen har smerter i bryst s tok legen en EKG ( ett apparat som registrerer hjertes elektriske aktivitet) det er noe jeg har tatt mange ganger s tenkte ikke mye over det. Nr de var ferdig tok de med seg resultatet til legen. Jeg kledde p meg igjen og satt n der og ventet, ventet. Ogs ventet vi litt til  

Legen kom inn med ett litt snn bekymret blikk og sa at jeg ikke mtte bli bekymret. Akkurat det ordet der, dere kan jo tippe en gang hva som ble utlst nr akkurat det ordre kom etter at han hadde mlt HJERTE MITT! Jeg som har angst for at det skal vre noe som helt i veien med meg ogs det vrste av alt hjerte! Videre sier han at han s litt avvik eller noe snt p EKG'en og at jeg mtte opp p Haukeland for videre hjelp og sjekk. I det yeblikket knt alt som kunne knyte seg i hele kroppen min, jeg ble redd for g, st sitte, puste og gjre noen bre bevegelser. S var det ut i bilen og min kjre kjrte meg opp, han kunne ikke vre med inn for det var midt p natten. 

Jeg gikk inn alene registrerte meg i luken ble frst inn p ett "rom" dette var jo selvflgelig midt i oppussingen p Haukeland s det gjorde jo ikke ting bedre. Det kom en sykepleier inn til meg og skulle ta litt blodprver etter det fikk jeg en seng og ble plassert inn p ett rom. meeeer venting, og jeg friket ut. turde ikke gjre noen ting. Tanker som gikk igjennom hode p meg var helt absurde men reel for meg der og da. Tenk hvis jeg har hjerte feil, tenk hvis jeg m ha hjerte transplantasjon, tenk hvis noen av blodrene rundt hjerte er p feilt sted, tenk hvis, tenk hvis. Til slutt kom en lege inn til meg som lyttet p med og tok litt mer prver ogs tok hun en ny EKG. Jeg fikk beskjed om at jeg mtte vre over natten s de fikk sett igjennom prvene. 

Det var en lang natt, jeg hadde p en mte ikke ftt noe avkreftelse eller bekreftelse p om det var noe alvorlig s tankene fortsatte jo bare. Selvom jeg var p det tryggeste stede jeg kunne vre. Natten gikk n som den gikk. P morgen skjedde det ikke s mye, kom ett par sykepleier inn og spurte hvordan det gikk, men ikke noe mer, ingenting som resultatene eller noe. Til slutt kom legen og forklarte meg at resultatene mine var helt fine, de kunne ikke skjnne hva de nede p legevakten hadde sett p EKG'en. Alt s veldig fint ut. Jeg ble jo selvflgelig veldig lettet men eneste grunnen for at jeg gikk til legevakten i utgangspunktet var jo for finne ut av hvorfor jeg hadde vondt i brystet. S jeg spurte legen og han sa det at snn som han kunne se det og han kjente p meg s sa han at jeg hadde noe som heter Tietze syndrom, fancy ikke sant. Det er enkelt og greit at du har en form for senebetennelse i ribbeins brusken og ned under bryste litt som en bh. Sykdommen eller syndromet er sjelden men rammer mest kvinner mellom 20-40 rs alderen. Strste grunnen til det er selvflgelig bh bruk, andre ting som kan utlse det er all slags bevegelse i bryste over en lengre periode som for eksempel mye hosting og nysing. 

S helt ufarlig og egentlig ingen behandling for det, det gr over av seg selv, utrolig ubehagelig men ikke farlig. Selvflgelig var det ikke snn at jeg nsket at det skulle vre noe alvorlig men som jeg har nevnt tidligere s kan man ofte fle seg litt galen nr man fr alle disse katastrofe tankene sine, og kanskje denne ene gangen hadde jeg rett, jeg var ikke gal. Veldig takknemlig for at det ikke var noe alvorlig selvflgelig, misforst meg rett. S snn kan det g nr man har angst, det kan vre en liten st katt foran deg og plutselig s blir den katten kjempe stor og skummel og hele kroppen er i kamp modus. 

 

Processed with VSCO with t1 preset

Begynte dagen snn som dette. 

og avslutten den snn. 

I fantastik fine sykeshus kr og delagt sminke, haha. Hadde ikke ett bilde uten filter dessverre. 

Satser p en bedre Valentine's day dette ret. 

 

//Rebecka  

P tide le litt

S jeg har jo hatt angst siden 2014, det begynner og bli ett par r n og jeg har gjort ganske mange dumme og rare ting i lpet av de ene pga angsten. Det er lov le litt av seg selv nr man ser tilbake p det tenker jeg, tenker det er litt viktig og, samtidig s kan man se hva angst faktisk kan gjre med en person nr man ikke har kontroll over den. 

Det rareste jeg kanskje har sakt er vell at hjerte mitt skal eksplodere og hvert 100% alvorlig nr jeg har sakt det. Ogs er det selvflgelig mange rare tanker jeg har hatt opp igjennom som jeg aldri har turt si hyt. Noe av det er en gang jeg tenkte at hvis jeg l meg p magen s kom ribbebeina mine til knekke hvis jeg gjorde det, var veldig redd for at jeg skulle legge meg p magen i lpet av natten s jeg pakket meg selv godt inn i dynene s jeg liksom ikke skulle rulle meg over.. litt tullete kanskje? Men det var en oppriktig tanke og en frykt jeg hadde, det balte jo bare p seg og. For tenk hvis de knak da kunne de punktere en lunge ogs hadde vi det gende oppi hode. Det kan begynne med en liten flis i fingeren, og en med angst kan f det til virke som at man har ett helt tre i fingeren, for sitte det p spissen, en med angst fr de mest overdrevne og mest irrasjonelle tankene det kanskje gr ann f. 

En liten historie: en gang var jeg ute med kjresten og en kompis av han, og jeg fikk ett angstanfall men jeg var helt overbevist over at dette ikke var angst det var noe alvorlig som skjedde med meg. Jeg sa til kjresten min at han mtte kjre meg p legevakten med en gang. Vi begynte kjre ogs plutselig s ringer kompisen og sier at han er tom for batteri p bilen og at vi mtte komme hjelpe han, kjresten min snudde bilen og mine tanker var " er du helt forbanna galen? jeg dr her og du skal snu bilen fordi han er uten strm, han kan n for faen ringe til noen andre" Egoistisk eller? ja litt. Vi kom til han og de satte i gang og jeg kjente hele bryste mitt begynte  bli hardt og jeg slet med puste og tenkte n m vi komme oss avgrde her. Til slutt var de ferdig, vi fikk start p bilen hans og vi satt kursen mot legevakten. Vi var ca 2-3 minutter vekke fra legevakten og jeg friker ut og fr en fantstisk ide om at jeg m ringe 113... Og gjr det, ringer til dem og sier at det er noe i veien med meg og at jeg trenger hjelp, ogs spr de meg hvor jeg er, jeg svarer med at jeg er p vei mot legevakten, de spr hvor langt vekke jeg er. Jeg er helt i tke og spr kjresten min og han sier 2 minutter, ogs hrer jeg det blir litt stille i andre enden ogs svarer mannen i tlf at det kom til g bra og at jeg ville f god hjelp der nede og de tenkte at det ikke var ndvendig for de  kjre ut. Selvflgelig var ikke det ndvendig Hallo? haha! men men. Jeg husker ikke s utrolig mye av det men jeg husker jeg begynte fortelle at jeg hadde angst og mener jeg, men til slutt kom vi ned til legevakten og vi sitter utenfor og jeg skjnner ikke hva jeg nettopp har gjort eller hva som skjer for jeg fler meg helt fin igjen. Snur meg til min kjre og sier s fint " jeg tror kanskje at det var ett angstanfall allikavel" Kan vell trygt si at jeg ikke flte meg s sykt hy i hatten etter det. Men det er heldigvis noe jeg kan le av n og se tilbake p, med litt latter og litt snn "jeg har lyst gave meg ned". 

Angst kjennes utrolig virkelig ut, tankene vre er virkelig mektige saker som styrer alt vi gjr og hvordan vi fler oss. Hvis man virkelig vil s kan man tenke seg til at noen stikker en kniv i ryggen din og jo lengre du tenker p det og virkelig gr inn for det s kan jeg love deg at til slutt s kjenner du den "kniven" i ryggen din. 

Husk husk, jeg ler ikke av andre som fr snne tanker eller gjr snne ting, for jeg skjnner det veldig godt, man blir desperat og man vil jo ikke d. Men jeg ler av meg selv og det jeg har gjort. Jeg fr fortsatt katastrofe tanker som gjr at jeg tror at jeg skal d eller at det er noe alvorlig i veien, men det utvikler seg ikke alltid p samme mte som fr for jeg klarer og oppfatte at det ikke er virkelig og stoppe det fr det gr for lang, det har tatt mye jobb for meg klare det. 

 

 

//Rebecka 

Det sosiale

S jeg tok meg en liten pause, ble litt mye. Merker at det er litt vanskelig skrive og snakke om alle disse tingene igjen. Men jeg stopper ikke selvom. S Jeg tenkte jeg skulle snakke litt om hvordan det er vre sosial og ha en angstlidelse. 

Det er ikke alltid like lett vre sosial alltid. Jeg merker det spesielt hvis jeg skal vre med folk som jeg ikke kjenner s godt eller som ikke vet om angsten. Det blir mange tanker i hode som forstyrrer og gjr at jeg ikke helt klarer og vre meg selv om som gjr at jeg holder tilbake fordi jeg begynner og kjenne angsten p kroppen og da trenger jeg egentlig bare puste litt. Det er ikke alltid like lett bli kvitt den, og n i det siste har jeg hvert utrolig sliten og det merkes virkelig. Jeg kjenner at p kveldene er det mye vanskeligere og stoppe det, i tillegg s har jeg noen andre plager i kroppen min og nr angsten kommer s kjenner jeg disse mye bedre. Det er da veldig vanskelig og stoppe angsten for det kjennes s virkelig ut. Det jeg er redd for er jo d, bli alvorlig syk eller ha en alvorlig sykdom. S nr angsten kommer etter de plagene s er det vanskelig og p toppen av det er jeg sliten. 

Nr dette kommer i sosiale sammensetninger eller p jobb, er det vanskelig, for det er ikke alltid du har tid til ta deg ett par minutter til bare puste fokusere p det du skal gjre. Jeg tror alltid at det gr ann se p meg nr jeg fr ett angstanfall, men jeg vet jo at det ikke gjr det. S hvis jeg er p jobb eller er ute med venner og angsten kommer og jeg kjenner halsen begynner tette seg, hjerte begynner og lpe og det begynner og prikke i fingrene s er det vanskelig og fortsette som normalt og late som ingenting, for i mitt hode s sitter jeg og hyperventilerer, skjelver og friker ut. Men andre kan ikke se det... S hva skal man gjre? Skal man bryte ut "unnskyld meg men jeg har ett angstanfall akkurat n s kan vi bare vre stille i snn 3 minutter? Takk" Det passer seg ikke alltid det. 

S hva skal man gjre? Skal man rmme og si sorry men jeg har angst s jeg kan ikke gjre dette her? Eller skal man ta kontroll over sitt eget liv? 

Det som har fungert for meg er bare st i det, la hjerte lpe i hundre, la det vre vanskelig puste og la prikkingen og svettingen i hendene komme. Men fortsett med det du gjr, st i det. Det er heeeeelt forferdelig og det er utrolig vondt det frste gangene. Men det blir bedre, og nr angsten skjnner at du ikke gidder og bry deg om det den har og si og det den gjr s gr den gradvis ned igjen. Hvis du begynner og gi tankene og smertene oppmerksomhet nr de kommer s kommer angsten til g i banaer, opp ned hele tiden og den kommer ikke til gi seg med det frste og du kan endre opp med sitte med angst over lengre tid. 

S jeg fylte jo 23r den 14 Januar. Var med mange ukjente folk men ogs mange kjente og kjre. Koste meg utrolig mye takket vre min kjre og fantastiske venner.  

Feiret nyttrsaften med bland annet denne fantastiske jenten. Hun er en jeg har blitt veldig glad i p veldig kort tid, hun er mye av grunnen for at jeg faktisk begynte denne bloggen og. Hun er en person som har stttet meg, hrt p meg og trstet meg nr jeg har trengt det <3 

Middag med gode venner er alltid like kjekt, disse jentene har jeg kjent siden videregende og veldig takknemlig for at jeg fortsatt har de. Tusen takk for at dere er dere <3 

Hvis du har en psykisk lidelse ikke la det stoppe deg, kjenner du at hjerte ditt begynner og pumpe litt mer enn normal, la det bare vre. Det er ubehagelig og vondt men hvis det er noe du har sikkelig lyst til ikke la noe eller noen stoppe deg! Igjen det er ikke farlig, bare veldig ubehagelig. 

//Rebecka 

Hverdagen

Hverdagen min kan vre veldig forskjellig i fra dag til dag. Noen dager kan vre helt supre og jeg merker ingenting til angsten og lever p en rosa sky. Mens andre dager s kommer angsten, og jeg kjenner jeg blir veldig sliten. Hvis jeg skal noe i lpet av dagen som jobb, treffe venner eller andre ting s kjenner jeg at det kan bli en utfordring, men som regel s klarer jeg og hndtere ting s bra som jeg kan, for at jeg kan fortsette med dagen. 

I det siste har jeg begynt og f angstanfall mens jeg str i dusjen, hvorfor er ett veldig godt sprsml? Nr jeg var veldig langt nede med angsten, s slet jeg mye med at jeg fikk angstanfall i dusjen. N er det p en eller annen mte kommet tilbake igjen. Det kan vre stress, eller det kan vre noe helt annet. Fler ikke at jeg gr igjennom mye stress i denne perioden jeg gr igjennom n. Selvflgelig jeg er jo fortsatt litt ny i jobben min, meg og kjresten snakker om kjpe hus/leilighet sammen ogs andre sm ting, men merker liksom ingenting snn ellers. Bare nr jeg gr inn i dusjen. Noen ganger gr det greit, andre ganger gr det ikke s greit, og jeg kan g nesten hele dagen med angst i kroppen. 

Legger ved en video som jeg tok etter jeg hadde hvert i dusjen for ikke s lenge siden. Her har jeg ett angstanfall, grunnen til at jeg vil dele dette er for vise at man kan fortsette selv etter ett angstanfall. Jeg gikk og stelte meg, og gikk p jobb den dagen og hadde det egentlig veldig greit. Heldigvis. Dette er ikke noe jeg hadde klart gjennomfre tidligere. Selvflgelig det er ikke snn hverdag, men hadde det skjedd en dag jeg hadde sovet drlig eller bare hver generelt sliten, s hadde jeg nok slitt med angst igjennom hele dagen. 


 

Video

I gr s jeg videoen til Jannecke p Tv2 sine sider, jeg kunne virkelig kjenne meg igjen og kjente angsten hennes nesten igjennom videoen. Det var utrolig sterkt se og jeg er sikker p at hvis noen som nylig har ftt angst eller som ikke har full kontroll p angsten sin som s den videoen fikk litt innsikt i at man kan leve med angsten og klare seg i hverdagen, for det er ikke farlig, det er bare vanvittig ubehagelig til tider. 

Det Jannecke sa om at motto hennes er "hvis  man ikke blir kvitt det, lev med det" (noe i den duren der) og det kjente jeg meg virkelig igjen i. For jeg fikk hele tiden beskjed om at angst var den beste og vrste lidelsen man kunne f. Det er den vrste fordi det kjennes ut som at man dr og det er utrolig ubehagelig og det stopper deg fra gjre de tingene du nsker. Og det var den beste fordi man kunne bli kvitt det. Men blir du egentlig det? Det er sikkert mange som klarer og bli kvitt angsten sin, men jeg lrte meg veldig fort at dette er nok ikke noe jeg blir helt kvitt, dette er noe jeg m lre meg og leve med istedenfor. Og det gr egentlig veldig greit for jeg er i 100% jobb, jeg gr ut og spiser med venner, jeg kan reise p ferie og mange andre ting som jeg ikke fikk til gjre nr jeg ikke hadde kontroll p angsten. S det er fullt mulig og ha ett normalt liv selvom man fr angstanfall innimellom eller flere for dagen, man blir litt satt ut og det kjennes ubehagelig ut en liten stund men s gr det over, det gr alltid over! Bare husk og ikke stopp det du gjr med eller prv rmme nr du fr ett angstanfall for da vinner angsten, og da blir det bare vanskeligere for deg og leve med den hvis den skal vinne hele tiden. Det er vanskelige men ta ett skritt av gangen. 

 

Link til videoen: https://www.tv2.no/v/1280177/ 

 

// Rebecka 

Hvem kan f angst?

Hvem kan f angst? hvordan fr man angst? er det noe man kan gjre for unng det? 

Iflge psykiskhelse.no kan opp i mot 30% fr en form for angstlidelse i lpet av livet, enten om det er bare ett angstanfall eller at man skaper en fobi mot noe. Det vanligste er vell gjerne edderkopper og det fly. S alle kan f angst, det er ikke ett spesielt type menneske som fr det alle kan oppleve ett angstanfall eller f en angst diagnose. Som regel fr man angst/angstanfall hvis man i lengre perioder gr igjennom mye stress og press. 

For min del s var jeg lrling i en omsorgs bolig nr jeg fikk pvist angst. Det var utrolig mye press p meg, for at jeg skulle klare komme meg igjennom lre perioden g opp til en fagprve. Nr man er lrling som helsefagarbeider er man ansatt igjennom ett opplrings kontor, det er de er arbeidsgiver og skal vre der hjelpe deg igjennom lre perioden og srge for at du ikke bli misbrukt og at du fr det du har krav p igjennom en lre periode. Det frste lrestedet mitt var helt fantastisk, jeg hadde verdens beste veileder som bare tok vare p meg og var s utrolig flink til lre fra seg! Resten av de ansatte og brukerene var s fantastiske og jeg var der i ett r og jeg lrte s utrolig mye fra alle sammen! Jeg slet mye med uvi (urinveisinfeksjon) p den tiden s jeg gikk mye p antibiotika og ble dessverre mye borte fra lrestedet noe som gjorde at jeg gikk klipp av ting og opplringsstede flte jeg hang etter selvom de jeg jobbet med sa noe annet.  S begynte jeg i en omsorgs boligen og det var egentlig der alt gikk rett vest, jeg ble sendt ut p egen oppdrag nr jeg ikke hadde ftt opplring. Jeg fikk mye kjeft fordi jeg ga beskjed om at det ikke var greit at jeg gikk alene, og at jeg ikke flte meg komfortabel med det da jeg ikke hadde ftt god nok opplring. Jeg ga beskjed om dette til opplringskontoret og sa at jeg ikke ville fortsette her for jeg trivdes ikke. Det var veldig mye som skjedde der som jeg ikke var komfortabel med, (ingenting med brukerene/pasientene, det var med de andre ansatte) Det ble mye mter og frem og tilbake, og oppi alt dette mtte jeg veggen, jeg fikk angst og prvde finne ut hvordan jeg skulle takle det, samtidig som jeg gikk igjennom en kamp om f fortsette som lrling f utdannelsen min. 

Det var en lang prosess og jeg ble ikke noe bedre av det, jeg flte at alt gikk mot meg og at det var meg mot hele Bergen kommune. Det var mange mter der fastlegen min var med, psykologen min var med, kjresten min var og med p ett mte. Til slutt fikk jeg byttet lre sted og begynte i ett bofellesskap der jeg fikk verdens beste sjef noen sinne! Jeg lot vr og fortelle om angsten s lenge jeg kunne for jeg ville klare meg selv, men til slutt s skjnte jeg at det var p tide, jeg fortalte det til sjefen og den responsen jeg fikk var helt ut av denne verden. Jeg var jo vandt med at nr jeg snakket om angsten s kom det bare drlige ting ut av det, men han forstod og han skjnte, og han tilrettelagte for meg og spurte meg om hva det var jeg trengte og hva han kunne gjre for meg for at jeg skulle klare gjre jobben min p best mulig mte. Det var verdens beste flelse og jeg flte meg s trygg og s forsttt. 

S kom dommen fra fylke som sa at jeg fikk ikke fortsette som lrling, selvom alt av fravr var dokumentert, lege og psykolog hadde og forsvart min side og sakt at jeg var p bedringens vei og sakt at hvis jeg kunne fortsette der jeg var s skulle jeg klare meg. Til og med sjefen i bofellesskapet var med p ett mte og sa at han viste at jeg kunne klare det og at de kunne tilrettelegge flge opp s jeg skulle komme meg igjennom det, men det var ikke nok... Jeg fikk ikke lov til fortsette og mangler den dag i dag 6 mnd av lre perioden min for f fagbrev. Jeg har ingen plan om  ta dette opp med det frste pga alt som skjedde nr jeg var lrling, det var ikke en kjekk tid i det hele tatt. Det siste lrestedet ville ikke at jeg skulle gi opp s de ga meg en ringevikar stilling, noe jeg er utrolig takknemmelig for. Dessverre ble det ikke s mye vakter som jeg hadde hpt p og jeg mtte begynne og ske ny jobb. 

Jeg har alltid hvert en som ikke bare er med p blgen nr ting ikke er rett, jeg kjemper for det jeg mener er rett. I mitt tilfelle s gikk dette utover meg men det fr heller bare vre, det er ikke jeg som sitter igjen med at jeg har delagt utdanningen til noen. Eller sttt i veien for at noen som ikke har det beste utgangspunktet ikke skal f oppfylt drmmen sin. Det er heller ikke jeg som m ha noen andre sine trer, sorg og svik p mine skuldre. Jeg str sterkt og tar med meg det som jeg har gtt igjennom som en lring. Jeg ser ikke p det som ett tap, jeg lrte utrolig mye av det og det har hjulpet meg p andre steder i livet, man skal ikke stole p alle. Det er du som m srge for at du fr det du har rett p, folk skal ikke f sjansen til pille deg p nesten og tro at det er snn det skal vre. St opp for deg selv og det du str for! 

S for svare p de sprsmlene. Alle kan f angst, man kan f angst hvis man gr igjennom veldig stressende perioder. Det er nok ikke s mye man kan gjre for unng ett angstanfall frste gangen det skjer, for det er kroppen sin mte fortelle deg at n m du roe ned, endre p livsstilen din, eller andre ting. Er du i en stressende fase i livet ditt s betyr ikke det at n kommer du til f angst, det kan vre du fr ett angstanfall, men det er bare kroppen sin mte gi deg beskjed p at n m du endre litt p ting. Det viktigste huske er at det ikke er farlig, det bare kjennes utrolig ubehagelig ut.  

 

// Rebecka

GODT NYTTR

Godt nyttr alle sammen! 

2017 har hvert et utrolig rart, fantastisk og supert r. Jeg har ftt gjort av noen av de tingene jeg nsket. Mens mange av tingene har gtt litt i glemme boken ogs, s det fr vi ta i 2018, haha. 

Liten oppsummering av 2017: 

- Biltur med familie, gode venner og kjreste 

- Kjreste tur med den beste personen i verden

- Ftt meg ny jobb

- Ftt mange gode og nye bekjent skap 

- Begynte  blogge (endelig) 

- Lrt utrolig mye om meg selv og andre. 

Litt av mitt 2017 i hvertfall 

2018 hper jeg bringer mye godt til bde meg og alle som str meg nr!  Hper alle der ute fr oppfylt det de nsker og at dere fortsetter flge drmmene deres og gir alt i 2018. 

2018: 

- Hper f flyttet ut med min kjre 

- Fortsette blogge

- Reise mer 

- Jobbe med meg selv 

- utvikle meg selv i jobb og privatliv 

- spare mer penger

Igjen, hper alle fr ett fantastisk 2018! Stooor nyttrsklem fra meg! Fest og ''skyt'' opp raketter med mte 

En liten oppfordring

Tenkte jeg skulle snakke litt mer om dette med fle seg ensom selv nr man egentlig ikke er det. I mitt tilfelle s hadde jeg fantastiske folk rundt meg hele tiden som bare ville mitt beste og ville at jeg skulle ha det bra. Men selvflgelig var det vanskelig for de hjelpe nr jeg selv ikke en gang kunne forklare hva det var som skjedde med meg, for det forklare hva som skjer oppi hode til en som har angst er helt umulig, og hvis man sier de tankene som man har og fr hyt ofte s har du veldig lett for bli ledd av for det hres kjempe latterlig ut for andre mennesker som ikke har opplevd lignende. De tankene man fr under ett angstanfall og tankene man har p en daglig basis er veldig urasjonell. De gir ofte ikke mening for andre, men for deg s er de 100%. Grunnen til dette er fordi at angst gir fysiske smerter i kroppen. Jeg kunne sitte og sofaen og ha litt vondt i armen, og hvis jeg tenkte p den smerten lenge nok s kunne jeg kjenne at den bare ble verre verre. Du kan faktisk tenke deg til smerter. Det er og derfor det er s vanskelig og for nre og kjre og hjelpe en med angst fordi hvis vi tenker p en ting s blir den virkelig i kroppen, vi kjenner det p hele oss. Det er dette som er roten p at man ender opp med fle seg veldig alene. For det er ingen rundt deg som ikke sliter med angst som ikke kan forestille seg hvordan noe snt ville kjentes ut en gang. Tanker, smerter og alt bare kommer opp hverandre. Man kan gjerne prve forklare s godt man bare kan hvordan det kjennes ut, men i bunn s er det egentlig ingen som ikke har kjent p det selv som 100% kan forst. Det er da den ensomheten og begynner og krype inn, for du fler at du er den eneste i hele verden som har det slik som dette. Det er ingen andre som kjenner s store smerter som dine og virkelig har kjent p den flelsen av at n dr jeg. 

Jeg skal selvflgelig ikke pst at det er snn som dette ved alle angst lidelser for det er det nok ikke, men med den angsten som jeg har s er det snn. Den angsten jeg har heter i sin fulle form panikkangst som er ganske bredt, ogs underkategorien heter helseskade angst. S jeg er/var redd for alt som hadde med kropp, helse, sykdom og snne ting gjre. S nr man kjenner det s godt p kroppen s fler man at n dr jeg. 

Noe jeg vil at alle skal tenke p er at angst er en psykisk lidelse noe som vil si at alt som skjer i hode og underbevisstheten er det som gjr vondt. S det jeg vil oppfordre alle til er og ikke si ting som '' ikke tenk p det'', ''det er bare i hode ditt, det er ingenting farlig''. Si heller ting som ''Det gr bra, jeg er her for deg passer p'' gjerne etterfulgt av en klem, eller ''hva trenger du at jeg gjr?'' heller det enn ''hva kan jeg gjre for deg'' for den siste er veldig vanskelig svare p nr du ikke skjnner helt hva som skjer. Snn var det i hvertfall for meg. 

Vr alltid stttende, ikke tenk at det ikke er s farlig, for den andre personen er det veldig farlig, prv og vis omtanke p best mulig mte i tillegg til forstelse. Det er aldri lett vre den personen som str p utsiden heller ser at en du bryr deg veldig masse om gr igjennom noe de ikke kan forst selv eller ikke vet hvordan de skal takle. 

Noen av hjelpe telefonene og nettstedene man kan kontakte om man trenger hjelp til seg selv eller andre. 

Mental Helse Hjelpetelefon: 116123

Angstringen: 22 22 35 30 eller Angstringen.no 

Landsforeningen for prrende innen psykisk helse: 22 49 19 22 

Du er ikke alene. Husk det. Jeg kan ogs kontaktes p mail Rebecka.95@hotmail.com for sprsml, svar, eller bare ha noen snakke med :) 

Lite julebilde for lette litt p den serise stemningen.  

GOD JUL

Litt sen oppdatering her men God jul alle samme! Hper alle hadde en helt super dag og koste seg masse med familie, venner, nre og kjre! 

Jeg begynte dagen min p jobb, noe som egentlig gikk veldig fint, det var rolig og koselig, vi fikk chips og julebrus s det var god stemning i tillegg fikk jeg avspasering s det var jo enda bedre. Da var det rett hjem og stelle seg ogs reiste vi ut til min morfar og hanes kone Marianne. Vi var totalt 9 stykker noe som var utrolig koselig! Elsker ha mange rundt meg p julaften, syntes det er s koselig og i tillegg er jeg vokst opp med at vi er mange. 

Litt ut p kvelden reiste mamma og lillebror hjem mens jeg gikk ned til kjresten min og hanes familie siden de bor rett nedi gaten fra der vi var. Var utrolig koselig og se de og p julaften, de og er mange p julaften s det var veldig gy selvom mange var velig trtt og sliten. Vi satt egentlig bare pratet og s p julefilmer resten av kvelden helt til det var god natt. 

Meg og min kjre.

nsker dere alle en riktig s fin romjul videre. Stor klem fra meg! 

psykolog

Jeg begynte hos psykolog s og si med en gang. Frste psykologen jeg gikk til var noe som lege og nav hadde gtt sammen om det var ett program igjennom nav som het ''raskere tilbake''. Igjennom dette gikk jeg til psykolog en gang i uken i 3mnd mener jeg det var, pluss minus. Hun jeg gikk til da var utrolig flink, jeg lrte mye om angst og lrte at det ikke var noe farlig, men slet alikavell med tro p det for angst anfallene mine var utrolig sterke. Etter at det programet  var ferdig trengte jeg videre oppflging. Legen min sendte henvisning til Betanien og jeg husker ikke helt hvor lenge jeg mtte vente men mener det ikke var s lenge. 

Nr jeg fikk min frste time der begynte jeg p en mte litt p nytt som var litt kjipt, det var noe kluss med papirer som gjorde at det som hun frste psykologen min sine papirer om meg ikke kom igjennom til Betanien s jeg mtte fortelle om meg selv og alt snn p nytt noe om gjorde at vi kom innp mange andre ting enn selve angsten og det tok veldig lang tid fr jeg fikk noe utbytte av det. Psykologen var veldig flink men jeg merket ikke s mye frem gang. Etter en liten stund s gikk hun ut i permisjon og i mellom tiden skulle jeg f g til en annen. 

Hun viste seg vre student, jeg tenkte ikke s mye p det men var litt skeptisk det skal sies da begge de andre jeg hadde gtt til hadde hvert i yrket i mange r og hadde veldig mye erfaring. De frste timene handlet mest om bli kjent med hverandre og finne litt ut av hvor jeg l og hva jeg trengte mest hjelp til. Jeg merket fort at behandlings metoden deres var veldig annerledes, studenten var veldig direkte og utfordret meg veldig mye. Jeg var jo for eksempel veldig redd for ta buss, og hun utfordret meg til ta bussen flere og flere ganger helt til det gikk greit, med det frste s tenkte jeg jo at hun var ikke helt go for jeg skjnte ikke hvordan det sette meg selv i situasjoner der jeg fikk angstanfall skulle hjelpe meg. Men til min store overraskelse s fungerte det jo, jeg utfordret meg selv mer og mer, og flere ting ble mer greit og gjre uten at det ble noe angst eller katastrofe tanker som, hva kan skje, hva gjr jeg hvis noe skjer osv. 

Men s kom hun med noe som gjorde at jeg trodde at det hadde klikket for henne, haha! Grunnen til det er fordi hun sa det s lett og som om det var en kjempe lett ting og gjre. Hun sier liksom s lett '' jeg tenker at vi kan prve sette i gang ett angstanfall'' og min frste tanke var ''hun her er gal, dette er sikkert noe ny motens greier som hun vil at jeg skal vre prvekanin for'' ogs sa jeg til henne at ''ehhm nei, det skjer ikke, alts hvordan skal det liksom g?'' ogs sa hun egentlig bare at jeg skulle tenke p det til neste gang ogs se om jeg var pen for det. Jeg bare lo for meg selv og tenkte dette her blir for dumt, kommer aldri til skje, jeg skal ikke sette i gang noe angstanfall p meg selv. Jeg tenkte mye p det frem til neste time, og tenkte fortsatt at det var en helt syk ide. 

Neste timen, s tok hun det opp igjen og jeg sa at det var en ganske gal ide, og hvordan skulle vi i det hele tatt gjre det. Vi hadde snakket mye om hvordan ett angstanfall bare er en kjemisk reaksjon som skjer i kroppen og at kroppen blir fylt med adrenalin. Men jeg trodde ikke helt p det, for det kjentes jo ut som at man skal d. Hun sier at vi kunne gjre det sammen, hun og skulle sette i gang ett angstanfall p seg selv, og tenkte jo jeg ''joda greit nok det, men du har ikke angst s det kommer jo ikke til bli det samme''. Etter mye frem og tilbake med meg selv s bestemte jeg med for at vi skulle gjre det. Vi stilte oss p gulvet hadde armene knyttet sammen langs kroppen og pustet fort inn og ut i ca 1 minutt. Jeg kjente at den samme svettingen i hendene, skjelvingen og alt kom nr jeg gjorde det, men jeg ble ikke redd for at det skjedde. Til min store overaskelse, og gjett om det funket, hver gang jeg fikk ett angstanfall s ble jeg ikke like redd, jeg begynte ikke overtenke situasjonen og klarte og ikke la det g for langt. Det og bli fortalt at det ikke var farlig var en ting, men det og faktisk se og fle at det ikke var farlig var avgjrende. Det er katastrofe tankene som utgjr det hele hvis du klarer og f kontroll p tankene og ikke la de overstyre deg. 

Husk Husk, det er ingen skam i be om hjelp, sprre om hjelp og innrmme at du m ha hjelp. Det er bare ren styrke! Det krever mye mot og si at ''jeg trenger hjelp''. Det er absolutt ingen svakhet.

 

Hvordan var/er det leve med angst?

Jeg levde ca 2 r av livet mitt med begrensninger p grunn av angsten. Det var utrolig mange ting jeg ikke vget gjre fordi jeg var redd for at jeg skulle f ett angstanfall hvis jeg gjorde forskjellige ting. Jeg holdt meg til de tingene jeg viste gikk fint og var bare med p ting hvis jeg flte jeg hadde ''trygge'' folk rundt meg.De to menneskene jeg flte meg 100% trygg rundt var mamma og kjresten min. Jeg flte meg ikke like trygg rundt andre, hvis ikke jeg var med en av de kjente jeg angsten veldig godt, dette frte til at jeg gikk glipp av mange ting og var ikke med p like mye som jeg pleide. Dette satt veldig mange begrensinger, i tillegg var det snn at jeg turde nesten ikke kjre utenfor Bergen som til Sotra, Asky eller sane. For jeg ville vre i nrheten av legevakt/sykehus i tilfelle det skulle skje meg noe.

Jeg turte ikke vre alene hjemme i det hele tatt, hvis jeg mtte vre det s l jeg som regel og sov fordi jeg var redd jeg skulle f ett angstanfall som var s kraftig at jeg kunne d, besvime eller ikke klare ringe etter hjelp hvis jeg trengte det.

Nr jeg fikk angst var jeg lrling som helsefagarbeider og jobbet 100%. Noe som selvflgelig ble vanskelig da jeg nesten ikke turde g p bussen for komme meg p jobb. Jeg tok ofte bussen sammen med mamma for slippe gjre de alene selv om vi ikke begynte samtidig, men vi skulle samme veien.  Hvis jeg jobbet sent spurte jeg alltid mamma om ikke hun kunne kjre meg. Det var jo ikke en ideell lsning, jeg mtte jo klare det alene p ett eller annet tidspunkt.

Nr jeg ble invitert p fester og bursdager der det skulle drikkes s drakk jeg ikke, fikk selvflgelig hre hvor kjipt det var mange ganger men jeg turde ikke, var redd for miste kontrollen, bli drlig eller at det skulle skje noe som gjorde at jeg fikk ett angstanfall. Det gikk vell kanskje ett r eller mer fr jeg turte og begynne og drikke litt igjen. Ikke at det drikke var s utrolig viktig men prinsippet er, det og trre og ikke vre redd for  ''hva som kunne skje''. 

Det var jo absolutt ikke noe kjekt og si til venner og familie, ''nei jeg kan dessverre ikke'' ogs komme med sikkert den drligste lgnen noen sinne. Det og lyge og si, jeg er syk, trtt, har andre planer og slike ting var aldri gy for jeg ville jo s gjerne men angsten stoppet meg. For alle tankene om ''hva kan skje'' kom med en gang.

S kan vi snakke litt om n tiden, jeg har det veldig bra den dag i dag, det har tatt mye krefter, trer og tid men jeg klarer og leve ett ''normalt'' liv. Jeg er med venner, jeg reiser p lange turer utenfor Bergen, jeg gr p jobb hver dag og har det egentlig utrolig fint. Jeg kan selvflgelig kjenne p angsten fra tid til annen, men jeg blir ikke like hemmet som jeg gjorde fr. N kan jeg f ett angstanfall ogs etterp g videre og tenke ''jaja, skjnner ikke hvorfor det skulle skje men greit n er det ferdig''.

Helt p slutten her m jeg bare for takke for alle som har delt, likt og kommentert og sendt meg s mange utrolig fine meldinger! Setter s utrolig stor pris p det! Jeg kommer til fortsette og fortelle min historie og fortelle om hvordan min reise med dette har hvert, i hp om at hvis det er noen der ute som gr igjennom det samme s fler de seg ikke alene. For det er veldig lett for fle seg alene og ensom nr man har angst eller andre psykiske lidelser for det er veldig vanskelig for andre skjnne hva det er du gr igjennom. Men det er alltid noen der ute som forstr og vet hvor vanskelig det er! 

Angst.

Hsten 2014 begynte det jeg trodde skulle ta livet av meg, jeg har aldri opplevd noe lignende. Vknet hver dag med en ny smerte i kroppen p en helt annen plass enn der jeg hadde vondt dagen fr. konstant hodepine, vondt i ledd og muskler.

Mange turer til lege og legevakten midt p natten, frem og tilbake, alle forteller meg at de ikke finner noen ting. Kroppen roer seg igjen og jeg kan slappe av. S er det p an igjen dagen etterp, forstr fortsatt ingenting av hva som skjer med kroppen min.. 

Ene kvelden viste seg og skulle forandre p alt. Frste turen ned p legevkakten, fr nok en gang beskjed om at alt ser greit ut, det er ingenting i veien med meg.. Med en gang jeg kom inn inngangsdren hjemme skjer det igjen, skjelvingen, kald svettingen, tung pustet, helt stram i brystet og hjerte gr i hundre.  Jeg kjenner jeg blir svimmel, kvalm og jeg fler jeg skal d igjen. Ringer taxi med en gang, ned igjen p legevakten forklarer at n er det nok, det er noe som er alvorlig i veien med meg, brystet mitt er helt hardt, jeg sliter med puste og hjerte mitt har det ikke bra. Jeg fr noe tabeletter jeg skal ta, de stopper i halsen og kommer rett opp igjen. Jeg fr en spryte i rumpen og fr beskjed om at de har bestilt en ambulanse til meg som skal ta meg med til Haukeland. Legen tror jeg har en blodpropp i lungen. 

Ambulansen kommer jeg blir trillet inni, og mormoren min har akkurat kommet ned s hun fr vre med opp. I ambulansen prver jeg mitt beste og holde mote oppe men jeg kjenner at det begynner p nytt. Jeg fr plutselig hre at ambulanse arbeideren som sitter bak med meg sier til sjfren at hun m ta p bl lysene for jeg har 180 i puls. Bl lysene kom p og det fltes ut som en evighet men til slutt var vi p Haukeland. Jeg blir trilt inn og lftet over i en annen seng, kjrt innp ett rom og ene legen kommer inn etter den andre. Alle str der inne og jeg m fortelle samme historien til alle sammen, og til slutt gr alle ut. Jeg ligger der, skjnner fortsatt ingenting. til slutt kommer det en sykepleier inn som skal ta blodprver og jeg fr fortsatt ikke vite noe. Nye sykepleiere kommer p jobb og jeg fr enda ikke vite noe. Eneste jeg fr beskjed om er at blodprvene mine ser fine ut og at jeg skal f tatt rntgen av lungene p uvist tidspunkt.  Rntgen bildene kommer og jeg fr beskjed om at det ikke er noe blodpropp, jeg blir veldig lettet men samtidig kjenner jeg p en liten irritarsjon da jeg fortsatt ikke vet hva det er som feiler meg. 

Legen informerer meg om at de vil at jeg skal vre der natten over, s de kan ha meg under overvking. Nr det nrmere seg kvelden drar familien min hjem. Jeg kjenner p en enorm flelse av ensomhet og nervsitet. Det er fortsatt vanskelig og puste og det og sovne er ikke aktuelt ihvertfall. Jeg har en knapp jeg kan trykke p s kommer det en sykepleier, jeg tenker for meg selv at den skal jeg ikke trykke p, jeg klarer dette. Vell det skjedde ikke.. Jeg trykket s mange ganger p den knappen at man skulle tro at det stod mellom liv og dd. Men samtidig s var det jo snn det kjentes ut. sykepleieren kom og gikk, og kom og gikk. Til slutt satt han seg ned og snakket litt med meg og sa ''Rebecka, du er klar over at du har angst sant'' 

Jeg skjnte ingenting, angst? hva er det for noe liksom? jeg har ikke noe frykt for noe? Jeg har fysisk vondt i kroppen min, hjerte mitt, beina mine. Alt gjr vondt.

Dagen etter var jeg utrolig sliten, hadde sovet kanskje to timer til sammen, til slutt fikk jeg med meg ett brev som det egentlig ikke stod s mye p. Jeg fikk ikke vite av legene at det var angst, de nevnte det ikke en gang. Mamma kom og hentet meg, og nr jeg kom hjem var det egentlig ikke s mye som hadde forandret seg. Jeg hadde fortsatt vondt, og satt igjen med vanvittig mange sprsml. Ringte til fastlegen min samme dag som jeg kom hjem for f time for finne ut av hva dette ''angst greiene'' var for noe. To dager etterp kom jeg opp der, innp legekontoret og spurte legen min ''du, kan det vre at jeg har noe som heter angst'' Legen min ble litt stille og leste igjennom det skrivet han hadde ftt fra Haukeland, snudde seg til meg og sa ''det er godt mulig''

Da kjente jeg at alle sprsmlene som jeg hadde, bare datt ut av meg p rekke og rad. Jo mer svar jeg fikk, jo mer mening ga alt sammen som hadde skjedd. Jeg fikk endelig ett svar, jeg kjente jeg kunne senke skuldrene og slappe mye mer av, det vite at det ikke var noe skummelt hjalp mye, men jeg fikk jo fremdeles angstanfall. Legen min sendte henvisning til psykolog samme dagen. Jeg viste at jeg ikke kom til og klare og bli frisk p egenhnd, og jeg kunne ikke fortsette og leve snn som jeg hadde gjort. Dette er begynnelsen, p det som tok 3 r av livet mitt.

 

Jeg heter Rebecka og jeg har angst.  

Les mer i arkivet April 2018 Mars 2018 Februar 2018
rebeckabg

rebeckabg

23, Bergen

Hei, jeg heter Rebecka Berentzen Giljarhus, 23 r. Dette er en personlig blogg, hvor jeg deler min historie om blandt annet angst. Jeg vil ogs dele mye av hverdagen min, mine interesser for klr og sminke. En rlig blogg, med sterke meninger. En del av mlet mitt med denne bloggen, er hjelpe andre i samme situasjon. Henvendelser eller sprsml: Rebecka.95@hotmail.com Snap: Rebecka1995

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer